Sommer er tid for minner. Jeg liker å tenke på barndommen. Gild tid, gylne dager. Ingenting er som å være gutt. Jeg var gla’ for at jeg ikke var jente, de drev jo bare med kjedelige greier … hinke paradis, hoppe tau, klinkekuler, mor og far og unge og sløve balleker som Halli-hallo, høl i hatten… de var aldri møkkete, de var rene og pene og gikk omkring med plisjéskjørt og brannbilrøde lakksko.
Annerledes med oss gutta. Vi hadde det fett og drev med alle slags mulige sysler og hadde plaster på begge knær og skrubbsår i panna. Vi vegret oss for kroppsvask og likte å gå i gamle joggesko som ikke duftet så godt. Noen av oss var ikke populære blant voksne i nabolaget, en og annen av oss kom også dårlig ut i meningsmålinger blant egne foreldre.
Jeg var en av gutta … en av de verste, når sant skal sies, men jeg skilte meg ut på én måte: Jeg likte bøker. Det sa jeg ikke til de andre gutta, men jeg besluttet å avlegge byens bibliotek et besøk en sommerdag i ferien – mitt første. Alene.
Jeg syklet avsted mot sentrum og parkerte utenfor en ganske massiv murbygning, som nok hadde stått dørgende stille og urørt i drøyt hundre år.
Overgangen fra det sommerlyse ute til det mørke inne var brå. Mørke trepaneler, lamper uten lys, stivnet stillhet og luft fra året før. Ikke et menneske å se. En sted bortenfor bakenfor.
Jeg tenkte at de som jobber her, har tatt ferie og i yr glede glemt å låse døra. Jeg sniffet i luften omkring og fastslo at jeg var på bortebane, men jeg likte det. Etterhvert oppdaget jeg at jeg ikke var alene. Jeg hørte papirrasling og stolknirk. Jeg gikk etter lydene.
Hun satt bak et stort skrivebord tilvirket i mørkt treverk med brede årringer. Jeg nærmet meg sakte. Hun satt bøyd over noe og førte en fyllepenn. Den skrapte mot en stor, brun konvolutt.
Hun rettet seg opp:

En gammel dame. Blond. Skumle brilleinnfatninger. Lav stemme. Hun smilte ikke.
– Hva kan jeg gjøre for deg?
Jeg var nervøs og forsøkte å si noe, uten å få det til. Trolig var jeg mer sjarmerende som gutt enn jeg er nå; hun smilte litt og slapp seg tilbake i stolen.
– Kanskje du vil lese litt… glad i bøker? Da er du kommet rett. Her er mange bøker, bare å velge og vrake.
Stemmen var lys og melodiøs. Munter diksjon. Jeg tenkte at hun er ikke så gammel likevel, kanskje yngre enn moren min og minst like pen.
Jeg husker ikke hva jeg svarte, men hun sa:
– Lånekort, unge mann. Det er det du skal ha.
Uten opphold fant hun frem et kort på størrelse med et spillkort. Hun spurte om navn, jeg sa det. Adresse? Jeg sa det. Bursdag? Jeg husket det.
Hun førte fyllepennen sin med rutinert eleganse. Holdt kortet opp foran seg og blåste på det. Viftet det rundt i luften.
– Sånn, sa hun og rakte meg kortet.
– Tusen takk, sa jeg.
– Nå er du en av oss.
– Hææ..
– Vet mor og far at du er her?
– Eeh.. nei.
– Du er en av oss.
– Javel, sa jeg og turte ikke følge opp.
Hun tok av seg brillene og ble enda penere. Hun fikserte meg, øynene hennes var blåklokkeblå og milde. Hun smilte og viste frem noen hvite tenner.
– Du er heldig med dagen. Ingen er her… ja, bortsett fra meg, men ikke bry deg om det. Jeg er ikke her.
– Hæææ..
– Jeg er her, men likevel ikke. Det er bare du.
– Ååå??
– Vel, det er ikke helt korrekt, sa hun ettertenksomt – utstudert, har jeg tenkt senere. Hun smilte og jeg tror jeg kunne skimte to jeksler uten amalgam.
Jeg husker ikke nøyaktig hva hun sa videre, husker ikke helt hva jeg sa, og jeg forsto ikke alle ordene hun brukte:
– Du har åpnet et nytt kapittel i livet ditt.
– Hææ..
Hun slo ut med den ene armen:
– Synes du det ser dødt og ødslig ut her? Bare støv og stillhet? Lagerbygning for gammel tremasse?
– Ehh..
– Du har nettopp entret en ny verden, full av liv. Det er mer liv her enn i Sirkus Arnardo. Ved første blikk ser det ikke slik ut, men sånn er det. Helt sant.
– Javel…
Hun smilte og monterte brillene på nesen. Smilet var borte.
– Ta deg god tid, det er lenge til stengetid … og husk at jeg ikke er her. Det er bare deg, sa hun og grep tak i en ny konvolutt, stor og brun. Hun bøyde seg over den. Fyllepennen danset…

Har Basim Ghozlan bodd uten en stein de siste årene, uten mobildekning .. eller er han bare tilbakestående og greier ikke motta og tolke informasjon … neida, han er bare muslim og jeg har aldri hørt en muslim erkjenne sammenheng mellom terror og islam. Aldri.
Basim Ghoslan er forstander i Rabita-moskeen og styremedlem i Muslimsk Dialognettverk. Han var på Dagsrevyen i går, ville kommentere uttalelser fra statsminister Støre, som i anledning 22. juli snakket om samme dato i 2011, men også generelt om ekstremisme og terror, herunder også klin gærne muslimer og hva de kan finne på av faenskap, eksemplifisert ved Zaniar Matapour … som 25. juni skjøt og drepte to menn utenfor London Pub – mens han ropte ALLAHU AKBAR
Han oppfordret muslimer i Norge til å ta et oppgjør med både handlinger og holdninger og henstilte islamske ledere om å slå av en prat med sin trosfeller med sikte på å få dem på noenlunde rett kurs.
Ghozlan syntes Støres ytringer var i drøyeste laget:
“Dette var uheldig. Dette var ikke Jonas Gahr Støre på sitt beste, for å si det sånn.”

Hva som er Støre på sitt beste, nevnte han ikke… men han hadde kanskje i tankene den gangen Støre tok muslimenes parti i karikaturstriden, og da han ikke vil fjerne blasfemiparagrafen fra straffeloven.
Om Zaniar Matapour sa han:
“Vi vet faktisk veldig lite om ham. Likevel så har både media og andre uttalt og liksom … andre personer i samfunnet begynt å kalle det terr… jeg mener islæmistisk terrorisme.”
Ufint å drite ut andres muntlighet, men stundom må man gjøre et unntak og Ghozlan kunne vært mer faktaorientert og nevnt PSTs uttalelser om motivet bak Matapours skyting.
Jada, Basim Ghozlan er litt av en friskus og lever opp til sine trosfellers grenseoverskridende aversjon mot fakta faen. I sitt repertoar har han også en ganske avstikkende versjon av 22. juli 2011:
“Det ble nevnt at angrepet var mot ytringsfrihet, mot Ap og… ehh sånn, men det var faktisk først og fremst muslimer som var målet.”
Man hever naturligvis øyebrynene en millimeter eller to, men man blir ikke overrasket; muslimer er muslimer og hvis de ikke er ofre, er det de likevel … banna bein.
Statsminister Støres henstilling om full skjerpings blant muslimer, er … ja, litt artig. Han vet nok at han snakker for døve ører, men han følte nok at han måtte si det han sa.
Tusen takk til Dagsrevyen, som sendte dette innslaget med Basim Ghozlan. Det dokumenterer ytterligere det avgrunnsdype åndsmørket som hersker i landets moskeer.

Ettersom jeg har skrevet en bok og utgitt den på Hurlumhei forlag, besluttet jeg å invitere på storstilt lanseringsfest, men det var ett problem: Jeg er henimot venneløs.

En lanseringsfest med venner og bekjente hadde nok blitt en nokså ensom affære, kanskje bare bikkja til en av døtrene mine og svigersønn ville tatt seg bryet – etter løfte om et par never ostepop, en halv pizza, en raus skål ingefærøl og en laaang tur på skauen.
Jeg måtte tenke. Jeg gjorde det noen minutter og besluttet å sende invitasjoner på lykke og fromme.
Jeg gjorde bare ett unntak: Hansen er Norges vanligste etternavn. Jeg tror alle fester av noe størrelse og betydning har en Hansen eller to blant gjestene. Det er jeg ganske sikker på. Ren matematikk.
Jeg fant raskt ti helt tilfeldige Hansener, likt fordelt mellom kjønnene. Sendte invitasjon til alle, og regnet med at  hvertfall én ville komme.
Jeg bestemte at festen skulle forløpe vest i Vest-Telemark, på en gammel bondegård, som jeg er heldig å disponere når jeg ønsker. Tjue mil får holde. Kart over Sør-Norge, målestokk 1:1500000. Jeg satte passerspissen der gården er og dro det andre passerbeinet 150 kilometer ut i luftlinje. Snurret rundt. Ingen har godt av å bevege  lenger enn 20 mil, resonnerte jeg.
Forøvrig brukte jeg det største av alle nett og alfabetet, etter prinsippet om ren slump. Jeg sendte invitasjoner hist og her, og til alle imellom. Kreti og pleti.
Jeg vurderte et øyeblikk å gå utenom tohundrekilometersirkelen og invitere noen kjendiser. Jeg hadde især i tankene Fredrik Græsvik, etter det hevdvunne prinsippet om at alle familiesammenkomster bør inkludere en alkoholisert og ganske utagerende grandtante, for å sette en spiss på selskapet … men etter nærmere ettertanke strøk jeg ham av lista.
Jeg stoppet på 101 inviterte. Jeg kjente absolutt ingen av dem, men håpet at noen ville komme, fortrinnsvis de med interesse for litteratur.
Men det er klart … trykkede ord ække nok. Det må være litt tilbehør. Jeg hadde iført meg spanderbuksene, i invitasjonene var nevnt børst, hjemmelaget øl av sterkeste slag, helgrillede griser, lam og kanskje en geitekilling. Nok av alt og mer attpå. Jeg hadde hørt at mange bruker allslags narkotika på sånne lanseringsfester, men jeg tenkte at det får folk ta med selv.
Vel vel, jeg var spent. Noen hadde svart høflig neitakk, andre jatakk … og alle vet at noen svarer aldri, men kommer likevel. Det gjorde de.
De ankom i alle slags kjøretøyer, noen fra Notodden og omegn i utflytende, amerikanske flak fra 70-tallet, med største sort V8-motor. Andre red på svære, støysterke motorsykler. Fra Fyresdal kom to par i en åpen landauer trukket av en fjording. En og annen kom til fots over fjellet fra Vinje, andre syklet og jeg tenkte at ikke alle syklister er dopa, men alle narkomane har en sykkel…
En strøm av uensartede mennesker i alle fasonger. Broket forsamling, jada … 58 vennlige sjeler. Ikke no’ å si på humøret, men svært få stoppet ved bordet hvorpå anrettet et eksemplar av boken min og en bukett markblomster stukket i vase.
Sant å si var ingen av dem nevneverdig interessert i bøker, det forsto jeg ganske fort. Jeg besluttet å la et foredrag om en boks tilblivelse utgå. Etterhvert innstilte jeg absolutt alle forsøk på å minne de tilstedeværende om tanken bak denne festen. Ikke lenge etter glemte jeg helt at jeg hadde skrevet en bok.
Det ble litt av en fest. Heidundrende gjestebud. De fleste hadde med egne drikkevarer og gikk ikke løs på mine. Særtrekk ved denne tilstelning: Ingen kjente hverandre fra før, men det er rart med det; fort gjort å bli kjent en varm julikveld i vemodig vakre Vest-Telemark, i osen av grill og under låvesvalers flukt.
Et halvt dusin overnattet på tunet, uten liggeunderlag … andre i fjøset og noen ble så godt kjent at de tilbragte natten sammen, et eller annet sted på gården. De våknet sent, var blide, utvekslet telefonnumre og besluttet å holde kontakten. Grunn til å tro at noen anløper livet i april neste år.
Jeg fikk forresten rett hva angår Hansen. Det var én Hansen der. Hun kom sent, men var en meget hyggelig dame. Ettersom vi begge er halsstarrige motstandere av sex utenfor ekteskapet, besluttet vi å se det hele an og heller dra på fisketur. Det gjorde vi kvelden derpå. Hun fikk en ørret…

Når muslimer får spørsmål de ikke vil besvare, henviser de gjerne til lærde et eller annet sted i Midt-Østen.
Lærd er et adjektiv som antyder noe om en persons kunnskapsnivå. Her i Vesten er det vanligvis tale om mange års studier ved en høyere utdannelsesinstitusjon, og senere hen kanskje forskningsarbeid av høy kvalitet, eller publisering av tekster egnet til å belyse et tema på en helt ny og frapperende måte – som etterhånden kanskje belønnes med professorat.
Eksempler hertil: Albert Einstein og Trygve Haavelmo.
En lærd muslim, derimot, er ikke så opptatt av vitenskapelighet og nyvinninger. Han (det finnes ikke kvinnelige lærde blant muslimer) holder seg til gamle, tradisjonelle greier – nærmere presisert Koranen.
Noen definerer lærd muslim slik: Skjeggete mann som kan Koranen utenat.
Sprenglærd muslim: Skjeggete mann som kan Koranen utenat både forlengs og baklengs.
Ikke uvanlig blant lærde muslimer å hevde at jorda står dønn stille, mens sola snurrer omkring, og mange av dem er svært opptatt seksualitet og alt tilbehør.
Iranske ayatollah Abbas Tabrizian er vaksineskeptiker og har – på sin måte – studert sammenhenger mellom Covid19-vaksiner og homofili.

Hans konklusjon er ganske aparte: Covid19- vaksiner forvandler heterofile til homofile. I den verste pandemiperioden ba han innstendig folk om å ikke la seg vaksinere og: Holde seg laaangt unna folk som har fått  covid-vaksine.
Ayatollahen snøfter og fnyser av vestlig medisin og hevder at “islamsk medisin” er helt overlegen.
Ahmad Al-Shahrouri er en annen muslimsk lærd, som har satt seg inn i samme emne. Han hevder at spredning av korona-viruset er et vestlig anliggende, fordi vi i Vesten ikke vasker oss i rumpa etter toalettbesøk.

Han mener at alle fæle sykdommer i Vesten – trolig også kusma, fyllesjuke og havesyke – kommer av at vi ikke vasker oss i rumpa etter toalettbesøk.
Al-Shahrouri har flere strenger på sin lyre, han har også gjort risikoanalyser. Konklusjon: Jøder er farligere enn korona, aids og kolera.
Dagsaktuell er en palestinsk lærd ved navn Yousef Abu Islam, som har en ganske praktisk tilnærming til alt han har lært. Under en fredagspreken i Al-Aqsa-moskeen nylig, foreleste han om homofili og straff. Han fortalte forsamlingen at den rettmessige straffen for homofili er utkastelse fra det høyeste hustaket i nærheten, med hodet først. Dernest steining.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ved et rent svinehell anrettet begivenhetene seg således at en av døtrene mine og hennes mann for noen dager siden satte seg på et fly med kurs for Verona. Ja, det har seg nemlig slik de to har ei bikkje, og jeg har ikke har no’ særlig drag på damene, men alle vet at bikkjer er som tryllestøv å regne – i møte med single damer. Jeg skal passe bikkja ei uke.
Kan tenkes at den vil være anonym, la oss bare kalle den Kiro.

Han har losjert hos meg noen dager, allerede nå har det kastet av seg. La meg fortelle:
Kiro og jeg var ute og gikk, uten svarte plastposer. Jeg liker dem ikke. Det er som om Kiro skjønner det; han krøker seg sammen på pletter hvorfra det er lett å befordre brunsakene videre – utenfor synsvidde. Diskré bikkje. Det liker jeg.
Nåvel, vi var ikke kommet langt på skogsturen vår før vi så en dame komme gående imot.
Jo, nærmere hun kom, desto søtere syntes jeg hun var. Rødblondt hår til skuldrene, fillete olabukse og mange ganger vasket T-skjorte påtrykket Betty Boop iført kort rød kjole og høyhælte sko i samme farge.
Kiro er en gladgutt og veldig imøtekommende, alltid klar for nye bekjentskaper. Han sparer aldri halen sin, logrer så hele kroppen skaker og man kan ikke fornekte hans tiltalende vesen og sjarm. Sant å si ventet jeg ikke annet enn at damen saktnet farten og stoppet helt. Det gjorde hun.
– Næmenhelledussenda, såsøthund.
Hun bøyde seg ned og rufset ham lett i ørene, klappet både hist og her og søtet til stemmen sin. Ettersom Kiro ikke er så stø i norsk muntlig, svarte jeg for ham:
– Jada, han ække så verst. Snill og god i alt og ett, sa jeg og unnlot å nevne at Kiro helst så at fugler ikke hadde vinger, slik at han lett kunne ha fanget og revet dem i fillebiter.
Påfallende hvor lett to – for hverandre helt fremmede – finner tonen når ei bikkje er direkte involvert. Praten fløt lett og uanstrengt som tåkeskyer en julimorgen, ettermiddagssolen forgyllet den og damen fortalte at hun ikke var uvant med å hund, men den forsvant i skilsmisseoppgjøret for et år par år siden. Hun savnet bikkja.
Jeg svarte at det var da leit og føyde til et par klisjeer om livets uforutsigbarhet, men at det også åpner for andre saker og ting… også klappet vi Kiro begge to, og jeg spurte om hun pleide gå i skogen her, hvortil hun svarte at det gjorde hun og nå var hun på vei til Kloptjern, kanskje Kiro hadde lyst på et bad?
– Ja, det tror jeg nok. Han er litt av en friskus og går sjelden forbi et vann uten å kjenne på det.
Hun smilte og avga en kort og lav latter i munter toneart. Vi gikk og den som går, kommer frem – til Kloptjern. Kiro nølte ikke, knuste vannspeilet. Svømte og drakk samtidig.
Min nye venninne lo, la oss kalle Netty. Vi satte oss i skyggen av en ask og så utover vannet. Vi sa ingenting på en stund.
– Hva skal du gjøre i sommer, sa hun.
– Njæ, ikke no’ spesielt. Luke litt i hagen, kanskje lukte på en blomst og åpne en flaske vin under epletreet mitt.
– Omtrent det samme her. Sommeren er en ensom tid, sa hun og samlet knærne oppunder haken.
Vi fulgte Kiro med blikk. Han laget vannlyder og svømte med en pinne i kjeften.
Jeg tenkte at nå er tiden inne og sa:
– Tror du to er mindre ensomme sammen, sånn generelt sett?
Netty myste mot solen, lot det gå noen sekunder … kan ha vært fem:
– Det kan godt være.
– Tror du det gjelder to som helt tilfeldig treffer på hverandre, la oss si i en skog?
– Ja, det tror jeg …. kanskje gjelder det mer for dem enn de som treffer hverandre ved sjøen.
– Det har jeg ikke tenkt på, kanskje du har rett.
– Kan tenkes, sa Netty.
– Hva om vi… ja, altså…
– … er litt sammen i sommer?
– Ja.
– Kan ikke skade, sa Netty.
– Nei, det kan ikke det. Hva galt kan skje?
– Trolig ingenting, sa Netty.
Kiro kom opp fra vannet. Han ristet seg og vannet gresset omkring seg.
Takkskarruha, Kiro… flinke bisken. Du skal få en en neve ostepop når vi kommer hjem, sa jeg – ikke høyt.

Tid om annen nesten ulaseggjørlig å unngå Dagsavisen, som sist lørdag. Debattinnlegg. Jeg festet meg ved tittelen: Jeg kan ikke avlyse at jeg finnes

Teksten er tastet av kostymedesigner Kjell Ingebrethsen Nordström og starter med at han er sint på folk som vil avlyse Pride, sint fordi politiet anbefalte avlysning av paraden av frykt for nye terrorhandlinger. Og så:
“Religiøse miljøer har fått kritikk. Rettmessig, mener jeg. Fordi mye av hatet som spres, kommer fra religiøse grupper. Jeg kommer tilbake til det.”
Saft, suse tenkte jeg… kan det være sant .. endelig en homofil som har baller store nok å si det som det er, påpeke hvor hatet mot skeive er tjukkest og mørkest.
Jeg leser spent videre. Nordström skriver om hvor vanskelig det er å leve som homofil, at han har lært seg å være på vakt. Han har utviklet en “radar” som sveiper omgivelsene og detekterer potensielle farer. Han er rett og slett redd for bli banket opp.
Ingen misunnelsesverdig situasjon. Kan ikke annet enn føle med ham. Ingen skal ha bank uten meget god grunn.
Jeg leser videre og kan nesten ikke vente med å lese hva han skriver om homohatet i religiøse grupper:
“Jeg blir sint på folk som er så trangsynte at de ikke skjønner at kjærlighet er noe alle trenger og har rett til å oppleve. Jeg blir sint på folk som tror de er så fortreffelige, bare fordi de tror på en Gud. Jeg blir sint på Guden, som ikke klarer å formidle til sine tilhengere at de skal elske, i stedet for å hate sine medmennesker.”
Javel, det var Nordströms oppgjør med homohat i religiøse miljøer. Litt slapt. Kunne han ikke bare hoppet ut i det og vært mer spesifikk:
Jeg blir jævlig sint på muslimer som er så innsausa i åndsforlatt intoleranse at de ikke skjønner at kjærlighet er noe alle trenger. Jeg blir fly forbanna på muslimer som tror de er så fortreffelige, bare fordi de tror på Allah. Og jeg er så inni gamperæva drittlei at den jævlige pedoen Muhammed – som dævva for 1390 år siden – skal være retningsgivende for noens holdninger til homofili – føkk Muhammed!
Vel, det var bare et forslag…

SIAN var på Mortensrud lørdag og brente noen kopier av Koranen. Det ble baluba og tilløp til hurlumhei. Muslimer er jo ganske nærtagende hva gjelder deres hellige trykksak. Uggen stemning.
SIAN-leder Thorsen og fire attpå satte seg i SIAN-bilen og kjørte avsted på E6. Bak kom to gærne damer dundrende i en Mercedes. De ville ta hevn. De holder nok profeten Muhammed meget høyt, selv om han var hypervoldelig og påfallende gla’ i førpubertale småpiker.
Nåvel, disse eksalterte damene i Mærsja, skrikende og skrålende på fremmedspråk, var dumme nok til å gjøre audiovisuelt opptak av seg selv mens de kjørte – nå offentlig tilgjengelig.
Litt av noen friskusdamer. De hadde bestemt seg for å ta et oppgjør med SIAN. Etter noen forsøk lyktes de overmåte godt. De torpederte SIAN-gjengen hvis bil snurret rundt og endte opp liggende med taket mot asfalten. Fire til legevakt, en til sykehus.
Overveldende beviser. Fullt overlegg. Opplagt sak.
Etter tildragelsen sa politiets innsatsleder Tore Barstad:
“Det er forsåvidt en lovlig ytring å tenne på Koranen, men det er mange som blir provosert og det skjønner vi fryktelig godt.”
Barstad nøyer seg altså ikke med nøktern, politifaglig virkelighetsbeskrivelse, uttalelsen hans kan tolkes som at han har stor forståelse for at noen med religiøst motiv med overlegg kjører i en annen bil, med tanke på å påføre personskade – og at vi politifolk skjønner det veldig godt.
Man kan heller ikke unnlate å legge merke til formuleringen “forsåvidt en lovlig ytring”. Det riktige er selvsagt “lovlig ytring.”
Alt i alt nærer Tore Barstad stor forståelse for mennesker som benytter en menneskefiendtlig og ytterst åndsfattig ørkenreligion som berettigelse for voldsutøvelse.
De to gærne damene ble anholdt og siktet. Om dette sa Barstad, som ikke er politijurist:
“Så kan siktelsen endre seg etterhvert som vi gjennomfører avhør og får kunnskap om det som skjedde i forkant” .. som lett kan oppfattes slik: Vi må snakke med noen veldig krenkede muslimer og lytte til hvor fælt og hjerteskjærende det er å se den hellige Koranen brenne.

Hva om innsatsleder Tore Barstad hadde anløpt livet i 1910 og vært ledende politimann i 1940? Islam kan jo på flere enn én måte sammenlignes med nazisme. Begge “ideologier” handler for det meste om ufrihet, død og pine, og alle vet at det norske politiet under krigen i frastøtende omfang lot seg nazifisere og gikk i bresjen da norske jøder ble samlet inn, sendt med skip til Stettin og viderebefordret til Auschwitz.

Min gode venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde drukket et halvt dusin drøye GTer, var jeg i godt lune og løftet telefonen:
– Er det den karen … hyggelig.
– Jepp, det er den karen, bekreftet Ralf
– Hva kan jeg gjøre for deg.
– Kjøre en revy.
– Hææ??
– Bilderevy. Du har jo laget noen tekster om Fredrik Græsvik i de siste årenes løp. Hvor mange?
– Husker ikke, han er jo forglemmelig.
– De er kule, og jeg likte tegningene av ham. Kan du ikke publisere disse påny, som en serie. Hadde vært gøy.
– Njææ … synes du det er en god idé?
– Prima idé. Husk at jeg er den eneste kompisen du har.
– Sant.
– Så hva blir det til?
– Vel, det blir som du vil.
– Utmerket, jeg gleder meg. Kommer du forresten på sommerfesten vår? Det vil være et par single damer der, som kan passe for deg. Begge er ganske stramme i ramma og lette på tråden.
Etter småpludring om løst og enda løsere, avsluttet vi samtalen… og jeg lette etter Græsvik-tegninger. Fant dem:

I tiden etter Zaniar Matapours drap og drapsforsøk utenfor London Pub, har justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl vært nokså uklar og forblommet i sine uttalelser hva angår sammenhenger mellom terror og islam.
Mehl er jurist og leder departementet som har det øverste ansvaret for at saker og ting går noenlunde rett for seg i dette landet, og hun bør være godt orientert om kriminalitet i Norge, også den som innvandrere og deres barn steller til.
Hun bør også vite at det finnes mennesker her til lands som holder Koranen og hadithene høyt hevet over Norges lover… men statsminister Jonas Gahr Støre er sjefen hennes.
Støre ville beholde blasfemiparagrafen, til glede for krenkede muslimer. Ingen vet riktig hva han mener om ytringsfrihet, og som utenriksminister stilte han seg på klin gærne muslimers side i karikaturstriden, i samme anledning lot han i stikken en norsk redaktør, som bare gjorde jobben sin.
Kan godt tenkes at Støre innkalte Mehl til sitt kontor grytidlig morgen, 25. juni:
– Ja, Jonas?
– Du vet hva som er skjedd … en mann skjøt og drepte to mennesker i natt, utenfor London pub. Stygg sak. Trolig en islamist.
– Jeg er orientert.
– Godt, men nå er det viktig å holde tunga rett i munnen. Du kommer til å få masse spørsmål om gjerningsmannens motiv, det blir spørsmål om sammenhengen mellom terror og islam. Du må for all del ikke sin noe substansielt om dette, vær så uklar og utydelig du kan. Flett gjerne inn antydninger om psykiatri. Om å gjøre å ikke skake opp muslimene. De er jo… ja, du skjønner sikkert…
– Jess.
– Muslimene er mange, vet du. 250 000, eller no’. Faktum er at de fleste av dem stemmer Arbeiderpartiet, og en rødgrønn regjering er ikke mulig uten Arbeiderpartiet.
– Det er sant.
– Vi må tenke fremover. Det er stortingsvalg om tre år, og da må muslimene være blide. De må ha følelsen av at vi bryr oss spesielt om dem.
– Jepp.
– Unngå å si jeg mener at og jeg synes.. bruk jeg opplever at og jeg tenker at… vær rund i formuleringene og hvis noen journalister begynner å mase om islam og terror, må du tone ned den sammenhengen alt du kan.
– Hehehe.. det bli’kke lett.
– Nei, men det er jobben din.
– Ja, sjef.
– Jeg har vært i dette gamet lenge. Winston Churchill sa at ønsker og den gode vilje ikke kan trumfe fakta. Jeg opplever at han tok feil. Folk flest vil ikke ha fakta, hvertfall ikke om innvandring og integrering.
– Skjønner.
– Bruk positive ord, selv er jeg svak for denne formuleringen – ett fellesskap, et mangfoldig og sterkt fellesskap. Om å gjøre å få muslimene til å føle seg inkludert, slik at de roer seg ned litt.
– Jepp, men hva med de skeive? Det er jo de som er rammet.
– Ja, du må selvsagt snakke med dem, men muslimene er viktigst. Jeg foreslår at du besøker Muslimsk Dialognettverk og Det islamske forbundet. Det tar seg bra ut.
– Okei.

Full, eller bare litt hjerneskadet? Man må jo undres. Fredrik Græsvik oppfører seg tidvis som en chihahua med store adferdsavvik. Han har lang erfaring med å drite seg ut, og det vil han trolig fortsette med. Han har det i seg.
Sist gang var lørdag 25. juni, henimot midnatt. Han jobbet overtid. Som alle vet, kontaktet han Eirik Furuseth via facebook og anklaget ham for både islamofobi og homofobi – uten snev av begrunnelse – og skrev videre at han ville varsle Furuseths arbeidsgiver om dette misforhold, dertil også håndballklubben der Furuseth har trenerverv, med tanke på å lage svære problemer for ham … kanskje avskjed i unåde begge steder.

Græsvik bommet på håndballklubbens e-postadresse, men han nådde arbeidsgiver, som ikke ble imponert av Græsviks overtidsarbeid, men Furuseths sjef ble nok overrasket over hvor tjukk i hue det går an å være.
Fredrik Græsvik dreit seg ut påny, og man kan ikke annet enn stille spørsmålet: Hva er det med Fredrik Græsvik?
Bare drita full en lørdag kveld og kan ikke la være å trakassere andre? Jeg sier ikke at Græsvik er tørst, selv om rykter går … jeg sier bare at mange alkiser har både PC og mobiltelfon – uten alkolås.
Græsvik er moduskandidat. Gjenganger, så å si. Han har for vane å fremkaste udokumenterte påstander, også i edru tilstand. Så hva er det med ham?
Det er allment kjent at mange menn får vondt i hodet av mangel på sex og blir ganske ugne til sinns. Er det slik fatt med Græsvik? Får han ikke snøret i bånn noe sted og lar det gå utover uskyldige?
Mistet han peppen og ble deprimert da Trump tapte presidentvalget i 2020? Om Ibsen hadde levd i dag, 194 år og i full vigør, hadde han kanskje sagt: Tar De Trump fra en gjennomsnittsreporter, tar De lykken fra ham med det samme.
Græsvik er imidlertid ingen gjennomsnittsreporter, jeg tror han er blant de dårligste av alle landets journalister.
Den lille viseren har passert 23.00, gitt. Det var omtrent på denne tiden Græsvik gikk amok med tastaturet sitt. Ække helt edru, jeg heller…