Repriser er kjedelige, men det er sommer og når en gammel tekst har større aktualitet nå enn noen gang før, er det bare å kline til. Denne teksten er fra vinteren 2019, såvidt redigert og går knirkefritt inn i dagens opphetede strømstøttedebatt:

DEN LANGE PAUSEN
Min venn Ralf telefonerte meg i går kveld. Ettersom jeg var tom for både øl og brennevin, løftet jeg mobilen.
– Er det den karen… bra med deg, Ralf?
Han mumlet noen vokaler og konsonanter uten bærekraftig diksjon.
– Hva sier du, sa jeg
– Jeg er litt nedfor.
– Uffda, hva står på? Noe jeg kan gjøre for å muntre deg opp?
– Tror ikke det. Øydis har en pause.
– Pause, men dere har vært lykkelig gift lenger enn jeg kan huske, og dere har to fortryllende barn. Er det så ille? Flyttet fra hverandre?
– Jeg snakker om menopause, den lengste pausen i en kvinnes liv.
– Uffda.
– Tørr både her og der. Hun klager over rifter og sånn.
– Sexnekt?
– Du sa det.
– Plaster … hvis man kan sveise under vann, kan man vel bruke plaster i…
– … fønny.
– Kødda, men får du ikke det ene, kan du få det andre.
– Hææ?
– Jeg har tenkt litt på det der… hva damer i overgangsalderen kan brukes til.
– Ja??
– Dere har jo et hus som er ganske tungfyrt. Høye strømregninger, ikke sant?
– Jo.
– Som du kanskje er kjent med, har jeg en gammel ingeniørutdannelse som ikke er så mye verdt lenger, men det hadde vært gøy å bruke noe av det jeg husker. Jeg var ganske flink i termodynamikk.
– Hææ?
– Bare hør etter. Vi snakker varmeveksling. Prinsippet er enkelt, akkurat slik man utvinner jordvarme.
– Hææ??
– Jeg har et badekar jeg ikke bruker. Vi lager noen hull i det, sveiser inn skruekoblinger og overganger, mekker sammen en innretning som kan utvinne overskuddsvarme fra Øydis. Jeg har en gammel støvsuger på loftet som egner seg for ombygging til varmeveksler.
– Hæææ??
– Jeg regner med at hun har heftige hetetokter.
– Ikke fritt.
– Vel, det er enkelt. Jeg bygger om det gamle badekaret mitt, til et spesialbadekar. Vi kan godt male det rosa, slik at det blir attraktivt for Øydis.
– Hææ??

– La oss si at temperaturen i vannet er 20 grader. Øydis stiger oppi, og etter noen timer er temperaturen økt til 25 grader. Den differansen er gull verdt. En varmeveksler sørger for å nyttiggjøre temperaturforskjellen. Vi kobler hele greia til en dampturbin som igjen driver en generator … som lager strøm. Vi kobler til sikringsskapet. Ny kurs, 16 amp.
– Milde mammon.
– Nettopp. Du kommer til å spare penger.
– Tror du Øydis går med på det?
– Hun er av den sparsommelige typen.
– Du er en klok mann.
– Ikke nok med det. Jeg regner med at Øydis er litt grinete om dagen, damer er gjerne det i sånne pauser.
– Korrekt.
– Der ser du. Hun vil nok helst være alene og sitte i det fine, rosa badekaret og slappe av med en selvutviklingsbok og et duftlys ved siden av seg. Kanskje lytte til panfløytemusikk på lavt volum.
– Ja??
– Skjønner du ingenting? Du får veldig god tid til å gjøre det du vil, eksempelvis gå på pub og drikke øl med meg.
– Du er gennnial. Hva skulle jeg gjort uten deg?
– Si det…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg liker uformelle møter mennesker imellom, jeg gjør det … men det finnes grenser. Knivstikk i hjerteregionen er veldig invaderende, sikkert også svært ubehagelig, og man føler nok at intimitetsgrensen brytes, men innføring av kniv i andres kropper er blitt en mer og mer vanlig omgangsform her til lands. Nesten like vanlig som håndtrykk.
Det skjer dagstadig. I går: Knivstikking i Notodden og i Stavanger, og det kan godt tenkes at noen driver en brødkniv inn mellom en annens ribbein mens jeg sitter her og taster.

Noen får mindre skader, andre må på intensiven og noen dør – i livets vår. Noen dør senere… mandag denne uken døde et eldre ektepar på Otta, etter knivstikk. Drapsmannen er “norsk statsborger”.
Han har visst vært innom helsevesenet, formodentlig ikke for ankelbrudd, eller fotsopp. Ellers vil ikke politiet si så mye, og media viser ikke så stor interesse. Gjenkjennelig taushet, som leder tankene i bestemte retninger.
Fordomsfullt? Nææ, vil ikke si det. Det er forskjell på fordommer og fakta faen. Jeg kan ikke henvise til fyldige forskningsrapporter med titler som Muslimer og vold, Islam og voldtekt, eller Den moderate muslimens aggresjon … nei, jeg kan ikke det, men SSBs krimstatistikk gir en pekepinn.
Mange liker ikke begrepet fremmedkulturell, de synes det er ekskluderende og polariserende – vi og dem – men oppriktig talt, jeg vokste ikke opp i en kultur der knivstikking og ran var vanlig, og jeg vanker ikke i miljøer der sånt hører til dagens dont. Således må jeg kunne si – for min egen del, og mange andres – at knivstikking er fremmedkulturelt.
Tidene forandrer seg, må bare innse det. Det er drøyt 200 000 individer her til lands med opprinnelse fra land med kulturer hvori vold og drap er like naturlig som det er for nordmenn – de med syskjenbån på Gjøvik – å spise fårikål i oktober.
Jaja, sånnæreblitt. Få’kke gjort no’ med det, må bare ta forholdsregler. Jeg kjører ikke gjennom sentrum i byen der jeg bor på kveldstid – med vinduene nede. Det har jeg ikke nerver til.

Repriser er ofte unnskyldning for ikke å lage noe nytt. Likeens med meg. I dag gidder jeg ikke, men jeg kom på noe en eller annen sa til meg for en tid tilbake: Ofte artig når du er ute og kjører.
Vel, her er en reprise fra juli 2020, nesten helt uredigert:

TOURETTE OG SLETT
Sommer er tid for ettertanke. Jeg kjører E-134 tid om annen, det tar flere timer og jeg får god tid til å tenke over livet. Hver gang jeg gjør det, får jeg vondt i hodet, taper litt konsentrasjon og begge beina blir litt tunge, hvorav det høyre som hviler på gasspedalen.
Jeg registrerte bare halvveis noen i veikanten som veivet med et eller annet, og jeg tenkte at det er sikkert en tysk bobilturist som er så gla’ for å være i Norge igjen at vedkommende ikke kan la være å gi uttrykk for det med en hilsen han lærte av bestefaren sin, som kom hit til Norge i 1940 og skjøt vilt omkring seg med maskinpistol.
Straks etter så jeg masse blått lys som blinket i alle himmelretninger. Jeg jeg tenkte at nå er politiet på utrykning etter innringing om brutalt og blodomsprutende øksedrap i Tuddal, eller en lei incestaffære innerst i Svartdal.
Men sett slikt … politibilen bak ville ikke kjøre forbi og jeg skjønte etterhånden at det var meg politiet ville snakke med.
Vel, jeg er en sosssial og jovvvial kar som liker å slå av en prat. Jeg aktiverte venstre blinklys og kjørte til side.
Politibilen bak stanset og ut steg en ganske kraftig politimann. Han lignet litt på sånne politimenn det finnes mange av på landsbygda i Alabama, som spiser do nuts rett som det er og kanskje enda hyppigere.
Han knakket på vinduet. Jeg sveivet ned og sa:
– God kveld, konstabel … hva kan jeg hjelpe deg med?
Politibetjenter liker ikke denne arkaiske tittelen noe særlig, hvilket denne karen signaliserte ved øyebrynsløft og skjerpet blikk. Før han rakk å be om vogn- og førerkort:
– Hyggeli’ med en prat med en representant fra ordensmakten. Jeg satt akkurat og tenkte litt over dette med rett og galt og etikk og sånne greier. Ja, det finnes jo flere varianter, selv er jeg i tidens fylde blitt tilhenger av dydsetikk. Dere hadde sikkert noe om det på politiskolen, i kriminologi.
– Ehhh…
– Hvilken etikk foretrekker du?
– Altså, dette er ikke…
– … jeg har levd noen år og når man har gjort det, finner man ut hva som passer for en. Jeg drikker eksempelvis aldri overgjæret øl ved fullmåne, spiser aldri lunsj før frokost, røyker ikke mens jeg dusjer … jeg tror at ens moral modnes over tid og utledes av personlig utvikling, altså en mer karakterbestemt etikk enn … ja, du er kanskje konsekvensetiker. Mange er det…

– Ja, det er sant. Dokumentasjon er viktig… vet du at da Warren-kommisjonen skulle undersøke omstendighetene omkring drapet på president Kennedy…
– … hør her, du har brutt fartsgrensen og stoppet ikke da vi vinket deg inn borti her. Hvorfor stoppet du ikke?
– Vinket dere? Og jeg vinket ikke tilbake … vel, som sagt … jeg satt i egne tanker, men fulgte årvåkent med på veien, i tilfelle det skulle komme en rev løpende ut foran bilen. Jeg kjørte på en rev for noen år siden, du vil ikke tro hvordan den skrek og bar seg. Har du hørt en rev skrike i dødsangst … ikke hyggelig. Ryggen var brukket, og jeg måtte slå den ihjel med en stokk jeg fant i veikanten. Kunne ikke bare stå der og vente på viltnemda. Svært ubehagelig opplevelse, må jeg si. Jeg hadde hvit skjorte på. Måtte kaste den etterpå.
Jeg la merke til at politibetjenten begynte å bli gretten. Han rettet seg opp og heiste beltet som var påhengt en masse politiutstyr. Ut av jakkelommen hentet han en sånn dings som måler promille. Han stakk et rør inn i den.
– Blås, sa han.
Jeg blåste så hardt jeg kunne så lenge at jeg gikk tom for luft. Jeg slapp munnstykket, snappet etter den milde kveldsluften, gjorde noen rykk med hodet, spyttet i frontruten og utbrøt:
– Fittefittefitteifaenihelveteinnisvartestegranskauen.
Jeg lot som om jeg kom til meg selv og forklarte:
– Beklager konstabel, men det er denne touretten som hjemsøker meg tid om annen, vanligvis i stressituasjoner…
– Hææ??
– Tourettes. Et syndrom som arter seg ved ufrivillige bevegelser og gjentatte fremsigelser av tabuord.
– Bruker du…
– Fisseslikkerknektenspisseludderfissemormorknalderkaffenklar.
– Hææ??
– Sorry, min oldemor var fra Odense, noen ganger kommer det på dansk, jeg vet ikke om jeg skal oversette..
– Bruker du medikamenter, spurte betjenten og ristet litt på alkometeret, som om det hadde hengt seg opp, tatt parti for meg og ikke ville sladre.
– Neida, ingen medikamenter. Mitt tilfelle er ganske mildt og for det meste situasjonsbetinget, sa jeg og plasserte enda en saftig spyttklyse på frontruta.
Betjenten rygget litt tilbake og så ut som han godt kunne tenke seg å være et annet sted, men ansiktet hans hadde fått et mildere drag, henimot forsonlig, og jeg syntes jeg registrerte tilløp til et lite smil.
– Men du … vognkort og førerkort.
Jeg rotet litt her og litt der før jeg fant begge deler i hanskerommet.
– Takk, skal vi se … ja, i orden, dette. Ikke helt ny, denne bilen din.
– Snart 60 år.
– Du ble målt til 94 i 80-sone. Det er 3.400 kroner, det … men jeg vet ikke, denne bilen din … det kan være noe med kalibreringen av utstyret vårt. Jeg tror vi sier 2.100 kroner, sa han og skrev ut bot.
– Men du..
– Ja, konstabel?
– Jeg tok idéhistorie før politihøyskolen, med de beste karakterer … og tørk av frontglasset før du kjører videre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sånn cirka i 2015 prøvde jeg meg som spåmann. Jeg veddet en sixpack pils på at Jonas Gahr Støre aldri ville bli statsminister.
Begrunnelse: Folk forstår at Støres ryggrad er veldig justérbar. Ikke bare har han vist ettergivenhet for gærne muslimers vold og raseri i striden om Muhammed-tegninger, han har også – etter fredspristildelingen i 2010 – lagt seg på rygg som en gatetøs for kommunistpartiet i Kina. Videre vet kanskje bare nærmeste familie hva Støre mener om og med ytringsfrihet, og han ville også beholde blasfemiparagrafen i straffeloven – til glede for muslimer, som jo ikke ugjerne stemmer Arbeiderpartiet. Hva mer var: Han vant kommunikasjonsbyrået Geelmuyden-Kieses Tåkefyrstepris i 2015 (og var nær ved å vinne igjen i 2018).
I fjor høst måtte jeg kjøpe seks bokser pils, men nå prøver jeg meg påny:
Støre sitter bare én periode og blir ikke statsminister etter stortingsvalget i 2025.
Ikke fordi han ikke kan bli gjenvalgt, men fordi han ikke vil. Tror jeg. Videre tror jeg han allerede nå vet at han ikke stiller til gjenvalg.
Begrunnelse: Han har oppnådd det han ville, bli statsminister. Han kan prale med at han har vært statssjef, som sin venn Jens. Been there, done that. Hakk i skjeftet. Han får portrettet sitt på en vegg i statsministerens kontor, i rekken andre statsministre før ham. Stas og kalas. Klart det.
Han kan slappe av, slå seg litt løs, slik som da han 22. juli oppfordret “moderate muslimer” til å justere kursen hva angår holdninger til det “skeive miljøet”. Han måtte jo vite hvordan de ville reagere; muslimer er ganske forutsigbare, de blir sure og krenket straks noen antyder minste lille skavank ved deres tro. Men det blåser Støre i, han vil ikke trenge stemmene deres igjen.
Han har også kostet på seg nesepeking i retning folk som sliter med å betale strømregningen. Til NTB fortalte han at han har skaffet seg en egen, helt personlige strømstøtteordning, en vedstabel på hytta i Hallingdal.
Alle vet at Støre ikke trenger sanke ved, han trenger ikke strømstøtteordning. Støre er rik, og han har skaffet seg pengene på den mest behagelige måten: Arv.
Morfar Johannes Gahr tjente en bråte penger på salg av Jøtul-ovner til tyskerne under krigen. Nazistene trengte jo også litt varme i kalde, norske vinternetter. Gahr fikk etterhvert en god tone med okkupasjonsmakten. Samlet omsetning til tyskerne: 4 381 638, 88 kroner, som innsatt i SSBs indekserte priskalkulator utgjør nesten 110 millioner i dag.
Arv går i arv, således kan Jonas Gahrs Støres sønn Magnus fortsette med det han gjør, sitte dørgende stille på en tue i granskauen, spise fleinsopp, la humla suse og tenke ingen tanker.
Vel, det var et lite sidestepp i min lille analyse av Jonas Gahrs Støre. Tilbake:
Støre har vært partileder siden 2014. På mange måter en drittjobb, men den måtte gjøres før han kunne bli statsminister. Han måtte ta stilling til en masse ting han ikke ville ta stilling til, eksempelvis Trond Giske og hans angivelige tafsing på kvinnelige partikamerater.
Støre er i det hele tatt en mann som ikke liker å ta stilling og vegrer seg for handling. Han “opplever” stadig saker og ting, han er mer deskriptiv enn normativ, men her om dagen uttalte han til Dagbladet at han ville ta grep:
“Jeg er statsminister i Norge. Det er norske interesser jeg er er satt til å ivareta.”
Dette er ikke nye og forbløffende opplysninger om statlig makt og mandat i Norge, men han lover å gjøre hva han kan for å bøte på strømkrisen, og han forteller at han i hele sommer har vært i daglig kontakt med olje- og energiminister Terje Lien Aasland, hvilket ikke lover godt.
Ifølge Gunnar Stavrum i Nettavisen er Aasland en durkdreven dagdriver som ikke gjør det skapte grann, bortsett fra å arkivere ukentlige rapporter om strømbeholdningen fra strømselskapene.
Norge er Norge og Støre vet at han alene ikke kan kjøre landet vårt i grøfta, så mye makt og myndighet har ikke en statsminister. Han kan sitte rolig og nyte en statssjefs prestisje og ikke minst et internasjonalt nettverk – som kan skaffe ham en fet stilling med lubben lønn – når han i 2025 går avgår som statsminister…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ikke utenkelig at ledelsen i barnevernet i Bærum er nervøs og håper Märtha og sjamanen ikke slår seg sammen under samme tak i Lommedalen. Det forstår jeg, man vil jo nødig blande seg i kongefamiliens indre og kanskje pikante anliggender, og helst vil man unngå røffe hastevedtak, utrykninger med politiets bistand og svære presseoppslag, men hensynet til barnets beste kommer først. Emma Tallulah er 13 år. Sårbar alder. Formende år.
Av forståelige grunner kan ikke pappa Ari gripe inn. Av kongefamilien kan en ikke forvente så mye action. Kronpen virker litt veik, og kongen … ja, Harald er kul og jovvvial, men han er i livets desember og trives nok best med stille dager uten dramatikk. Hva Sonja tenker, vet bare hun selv … men jeg ser ikke for meg dronningen råkjøre i 120 fra Slottet til Lommedalen etter gråtkvalt bekymringsanrop fra Emma Tallulah.
Mette-Marit er ei jordnær sørlandsjente som har vært ute sommerdag før, men hun er for hvit, for lys. Hvis hun skulle gripe inn, ville det ble oppfattet grovt rasistisk og man måtte regne med skandaleoppslag i alle landets aviser hvori sjamanen uttaler at Norge er det mest rasistiske landet i hele verden.
Märtha som alenemor er nok greit, men Durek attpå? Ehh … usikker. Det kan bli for mye, frykter jeg. Hva om Emma Tallulah en dag føler seg veldig dårlig … 40,5 i feber, sprutoppkast, svære blemmer over hele kroppen og hvilepuls pålydende 120? Ambulanse i fykende fart, eller henger bare stefar Durek en medaljong om halsen hennes og trekker i ukelønn et halvt år – til medaljongen er nedbetalt?
Det er trolig sånne ting barnevernet i Bærum tenker på.
Ennvidere må en påregne bekymring for Emma Tallulahs utdannelse. Heldigvis har Märtha avviklet engleskolen sin, men hjemmeundervisning? Man ser ikke gjerne Durek ta på seg kontaktlærerjobben og utarbeide en studieplan like langt fra opplæringsloven som sola er fra månen. Man kan simpelthen ikke ha en lærer som hevder å kunne snu og vende og bøye og tøye atomkjerner, trikse med protoner og nøytroner og kanskje for moro skyld ta et par elektroner på hælen.

Og så er det noe man bare må … ja, jeg vegrer meg, men vi kan ikke la det ligge: Dureks sexvaner.
Ja, han har selv – via sin podkast – redegjort i detalj om hvorledes han og Märtha har sex. Han holder på og holder på i timevis i strekk, holder igjen, holder igjen og holder igjen … Märtha vil at han skal komme, men ikke denne karen, nei.. han holder på og holder på og timene passerer.
Durek sier at dette kan skje tre, fire ganger daglig. Hvis man regner på det, blir det lite igjen til andre sysler i løpet av et døgn, men hva har det med Emma Tallulah å gjøre?
Vel, Emma T. ønsker nok å se moren sin av og til, i det minste et lite gløtt. Dessuten vil barn flest ha foreldres sexliv på avstand, og ingen vegger er helt lydtette…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

VGTV hadde i går et artig innslag – en liten videosnutt: To politibetjenter flanerer på ei gate i Tromsø. En ung dame og en ung mann.

De påtreffer to gatemusikanter som spiller så godt de kan. Den mannlige betjenten får lyst til å gjøre vokalt
gjesteartisteri. Han får låne mikken og kjører i vei. Han har sunget før, det høres ikke verst ut. Han høster applaus.
Politibetjenten er Simon Almås og sier til VG;
Eg tru’ at mye av grunnen te at folk bli’ så overrraska, e at det her e ting som ikke forventes av en menig politimann. Men det e litt vektig at folk huske’ på at vi e faktisk akkurat like vanlig som alle andre.
Jeg tror Almås tar feil. Folk blir ikke overrasket av et politifolk synger på gata, det har skjedd før og politifolk er ikke som vanlige folk.
Det fremgikk tydelig 25. juni, da politifolk satt i en bil ikke langt fra London pub og observerte vanlige folk overmanne og ufarliggjøre den meget farlige muslimen Zaniar Matapour, som rett før hadde skutt og drept to mennesker. Da faren var helt over, hoppet politifolkene ut av bilen og overtok.
Vanlige folk synes slikt politiarbeid er ynkelig, men ledelsen i Oslo politidistrikt er fornøyd med innsatsen, hvilket betyr at politiledere ei heller er vanlige folk, ettersom de fleste vanlige folk innrømmer å ha driti seg ut, når det er helt tydelig og opplagt for alle vanlige folk som kan lese, se og høre.
Politiets innsats i Kongsberg i fjor høst var heller ikke optimal. Synd for politiet at ikke vanlige folk var i nærheten og ordnet opp, før Andersen fikk god tid til å gjøre det han ville – drepe fem mennesker.
22. juli 2011 hadde politiet flaks. Den dagen steppet vanlige folk inn. Hyttefolk, campingturister og fastboende. Noen av dem risikerte livet for å redde ungdommer fra døden. 22 fikk medaljen for edel dåd ved høytidelig seremoni i Oslo rådhus.
Politiet fikk bare dårlig omdømme og mange undret seg over politifolks kunnskaper om elementær fysikk;  det er jo en grense for hvor mange politifolk en kan plassere i en gummibåt før den synker.
Den syngende politimannen Simon Almås er litt av en spilloppmaker og avslutter VG-innslaget slik:
Men æ trur kanskje mange i politiet kunne hatt nytte av å ta seg sjøll litt mindre høytidelig og tørr å fjaaase litt mer.
Nei, Almås … vi trenger politifolk som gjør jobben sin.
Nåvel, jeg har pakket beautybagen og skal kjøre 20 mil i dag. Jeg har kjørt denne strekningen maaange ganger og vet nøyaktig hvor politiet står oppstilt. De er flinke med radar. Flinkere enn vanlige folk…

.. eller nei, sjeldnere enn det – er livet til å holde ut. Livet er jo en jammerdal. De som ikke erkjenner det, har ikke vært ute en solskinnsdag og lest Schopenhauer på stranda.
Imidlertid hender det at en klatt annerledes farge faller ned på livets palett (gudbedre for en formulering – tar selvkritikk, men rettetasten har hengt seg opp).
Nåvel, jeg ble kjent med en dame, på underligst tenkelig måte… nei, ikke via en nettlig sjekkeplett. Ikke så prosaisk … neida, snirklet og kroket, men poenget er at vi besluttet å møtes. Ikke date. Vi var enige om det. Bare møtes.
Ettersom værprognosene for søndagen var prima, foreslo jeg et parkområde i byen der jeg bor. Piknik midt i masse grønske, omgitt av ender, påfugler og svære trær som har stått støtt siden dansketiden.
Hun ville plotte dette stedet inn på GPSen sin og kjøre avsted. Anslo 45 minutter.
Men prognosen fra yr.no slo ikke til, gitt. Derfor inviterte hun seg hjem til meg. Jaja, tenkte jeg. Jeg får rydde vekk det verste rotet og forberede piknik i stua.
Hun steg ut av en Volvo stasjonsvogn. Svarte sandaler med blanke nagler. Fortryllende tær pyntet med kadmiumrødt. Passe trang bukse, trangere topp og svart jakke med schwung og innsving … jada. Jeg lyver grovt hvis jeg sier at jeg ikke straks og uten opphold ble oppmerksom på hennes .. ja, hva skal man si … yndige apparisjon. Jeg tror vi sier det sånn. Blondt, langt hår og pent brukt ansikt. La oss kalle henne Tina, ettersom hun ikke heter det.
Nå vil mange lesere – især mannlige – kanskje lure på hvordan dette gikk, om pikniken utartet. Nei, jeg må nok skuffe dere. Jeg holdt fingrene av fatet. På fatet: Ridderost, kjeks, epler og nektariner. Forøvrig: Samtaler om alt mulig rart mellom det lave skylaget ute og parkettgulvet – og litt attpå.
Poenget med denne historien? Kommer nå:
Da Tina skulle dra, gikk vi ned trappen. Hun stoppet ved en kasse med bøker og lurte på hvorfor jeg hadde så mange bøker av samme slag.
Jeg fortalte at det var mine bøker … ja, at jeg hadde skrevet dem selv. Nokså ferske fra trykkeriet.
– Åååå?
Hun bøyde seg ned og plukket opp et eksemplar
– Slipset i Istanbul….
– Ja, det skjedde ikke i Paris, ei heller i Hokksund.
– Hva handler den om?
– En samling historier. Litt av hvert.
Hun snudde boken og leste litt på baksiden.

– Du kan få en, noe må du jo ha igjen for turen hit.
– Nei, jeg vil kjøpe. Hva er prisen?
– Det har jeg ikke tenkt på. Hva mener du den er verdt?
– Bøker er dyrt, 400 kroner?
Jeg måtte le og nektet å ta imot en slik sum, helt absurd omregnet til kilopris.
– Hvis du absolutt vil betale.. ehh.. hvis vi sier 150 kroner?
– Hææ… nei, vet du hva.
Hun fomlet i vesken sin, fisket opp en portemoné i lysebrunt, grundig garvet skinn. Ikke mange går omkring med kontanter nuomstunder. Tina gjorde det og dyttet på meg to sedler, den enes valør dobbelt av den andre.
– Nei, ærru gæern…
– Kom igjen!
Fånyttes å nekte.
– Du må signere. Skriv noe morsomt.
– Har du penn?
– Skjerp deg, Torjus. Det ligger to stykker på kommoden der. Bruk ryggen min, sa hun og vendte om. Tina trakk håret vekk fra ryggen og anrettet det pent ned forbi halsen.
Jeg skrev.

.. statsminister Støre lenger. Han har alltid vært deres venn og forbundsfelle, men nå er det knute på trå’n. Muslimene synes Støre er veldig ufin, de misliker på det aller sterkeste at statsministeren ber “moderate muslimer” skjerpe seg og ta et oppgjør med holdninger til det som vanligvis benevnes “det skeive miljøet”.
Muslimske ledere både hist og her i Norge vil ikke det. De kjører det hevdvunne blånekteprinsippet, som går ut på å avvise alt de ikke liker å høre, i dette tilfellet at det finnes tindrende klar sammenheng mellom islam og terror.
Mohammad Usman Rana er toneangivende muslim her til lands og mener at Støre er “tonedøv”. Rana er styreleder i Wasila – Tankesmie for norsk islam.

Artig det der med smie. Jeg har selv en smie. Den har stått der den står i flere hundre år. Morfar brukte den sist. Av og til går jeg inn der og setter meg på en gammel stol og forestiller meg hvordan han banket rødglødende jern, formet det til verktøy, eller andre nyttige saker og ting.
Smia er laftet, uten isolasjon av noe slag. Tømmeret er mørkt av elde. Dagslyset er utenfor, men gamle smier er luftige. Lys kommer inn både her og der. I taket et kvadratisk hull, hvorigjennom røyken slapp ut og solstråler kom inn.
Man hører lyder utenfra, fuglene synger og man kan tydelig høre glade stemmer fra tunet, femti meter bortenfor. Det går altså an å sitte i en gammel laftesmie og tenke en tanke, eller flere… og samtidig få et inntrykk av det som er utenfor.
Jeg er nysgjerrig på Wasila – Tankesmie for islam … for jeg tenker jo mitt; sjelden man hører om muslimske tenkere.
Begrepet tenkning er jo assosiert med noe fint og friskt og fritt. Man bruker huet og forsøker kanskje å formulere en antagelse, eller gjøre en problemstilling klarere. Tenkning er bra, på det beste vakkert. Undertiden er den også helt avgjørende og kan utgjøre en positiv differanse for en hel haug mennesker over lang tid.
Jeg taster meg inn på Wasila-tankesmien, for å finne ut hva muslimer tenker. Jeg må nesten le, her er ikke mange nye og friske tanker. Ikke ansats til originalitet … og foruten Rana selv, er tankesmiens styre besatt av to kvinner –  grundig inntullet i hijab.
Ikke annet å vente når grunnlaget for tenkning er en pedofil profet som dævva for 1390 år siden… hvilket jo også kommer nokså klart til uttrykk i Wasilas mål: Være premissleverandør for et tradisjonalistisk muslimsk verdisyn.
Det lover ikke godt for fremtiden, mange tradisjonelle muslimer vil jo gjerne skjære hodet av vantro og kaste homofile ut i løse luften – fra høye bygninger…

… forrige tekst, vet at jeg var tidlig ute med lånekort på biblioteket. Jeg ble bortimot fast inventar der, men jeg ble etterhvert lei barneavdelingen. Jeg var nysgjerrig på de “voksne bøkene”.

Den gangen var det strikt, og bibliotekarer var litt strenge. Det er jo slik bibliotekarer skal være … men gode på bunnen, som betyr at de tidvis ser mellom fingrene i stedet for å luske omkring mellom hyllene og hysje.
Jeg hadde sluttet å tro på storken, og jeg syntes jeg måtte forsøke å tilegne meg kunnskaper om kvinner. Jeg gikk hyllelangs, lette og fant.
I stedet for å starte dette studiet i ytterkantene, begynte jeg omtrent på midten; ja, jeg kan ikke nekte for at jeg lette etter illustrasjoner – av kvinnens underliv.
Bare tegnede illustrasjoner, skjematisk om kvinnens forplantningsorganer. Ordene anvendt var vanskelige. Jeg tror vagina og vulva og sånne greier gikk meg hus forbi, men jeg festet meg ved skamlepper. Jeg visste hva skam var, en fæl følelse. Jeg visste naturlig også hva lepper var, men skamlepper…
Min første tanke var lepper som skammer seg, etter å ha latt en grim løgn unnslippe munnen, men jeg tenkte at det kan ikke stemme. Et kjønnsorgan kan jo ikke snakke, eller…
Hvis det kan snakke, kan det sikkert også røke sigaretter, slik som faren min gjorde… men jeg hadde aldri opplevd røykdotter rundt anklene til mamma – og hun pleide gå i skjørt.
Dessuten kunne jeg ikke tro at det jeg så illustrert, kunne ha egen vilje – slik at det kunne snakke, røke sigaretter og kanskje drikke brus og saft og kaffe og sånn.
Her skal det tilføyes at jeg var en helt alminnelig gutt bestykket med vanlig intelligens, men jeg var ganske ny på jorden og sånne nyinger har begrenset innsikt i tilværelsens overdådige mangfoldighet. Jeg var imidlertid klok nok til å innse det. Klappet boken igjen og satte den tilbake.
I det jeg snudde meg for å returnere til barneavdelingen, stakk jeg nesten nesen inn mellom to store pupper bak en bluse hvorpå røde blomster.
– Hei, min venn. Leter du etter noe spesielt?
– Eehh.. nei..
– Det var det jeg tenkte. Vel, du er i feil avdeling… men det er fint at du ser deg rundt og er nysgjerrig.
Hun smilte og jeg syntes hun var det peneste jeg hadde sett, kanskje fordi hun ikke fikk meg til å føle at jeg hadde gjort noe fryktelig galt. Jeg kom til hektene, og hun sa:
– Hva pleier du lese?
– Jeg har lest alle Fem-bøkene.
– Oi, men da er du klar for noe mer voksent.
– Ja??
– Hardy-guttene. Hørt om dem?
– Såvidt.
– Det er to tøffe og kjekke gutter som bor i en liten by i Amerika. De er litt eldre enn deg og vil bli detektiver. De går på skolen, men i fritiden ordner de opp med fæle banditter og skurker og får dem i fengsel. Spennende bøker.
– Ååå??
– Jepp, jeg skal vise deg. Følg meg.

Sommer er tid for minner. Jeg liker å tenke på barndommen. Gild tid, gylne dager. Ingenting er som å være gutt. Jeg var gla’ for at jeg ikke var jente, de drev jo bare med kjedelige greier … hinke paradis, hoppe tau, klinkekuler, mor og far og unge og sløve balleker som Halli-hallo, høl i hatten… de var aldri møkkete, de var rene og pene og gikk omkring med plisjéskjørt og brannbilrøde lakksko.
Annerledes med oss gutta. Vi hadde det fett og drev med alle slags mulige sysler og hadde plaster på begge knær og skrubbsår i panna. Vi vegret oss for kroppsvask og likte å gå i gamle joggesko som ikke duftet så godt. Noen av oss var ikke populære blant voksne i nabolaget, en og annen av oss kom også dårlig ut i meningsmålinger blant egne foreldre.
Jeg var en av gutta … en av de verste, når sant skal sies, men jeg skilte meg ut på én måte: Jeg likte bøker. Det sa jeg ikke til de andre gutta, men jeg besluttet å avlegge byens bibliotek et besøk en sommerdag i ferien – mitt første. Alene.
Jeg syklet avsted mot sentrum og parkerte utenfor en ganske massiv murbygning, som nok hadde stått dørgende stille og urørt i drøyt hundre år.
Overgangen fra det sommerlyse ute til det mørke inne var brå. Mørke trepaneler, lamper uten lys, stivnet stillhet og luft fra året før. Ikke et menneske å se. En sted bortenfor bakenfor.
Jeg tenkte at de som jobber her, har tatt ferie og i yr glede glemt å låse døra. Jeg sniffet i luften omkring og fastslo at jeg var på bortebane, men jeg likte det. Etterhvert oppdaget jeg at jeg ikke var alene. Jeg hørte papirrasling og stolknirk. Jeg gikk etter lydene.
Hun satt bak et stort skrivebord tilvirket i mørkt treverk med brede årringer. Jeg nærmet meg sakte. Hun satt bøyd over noe og førte en fyllepenn. Den skrapte mot en stor, brun konvolutt.
Hun rettet seg opp:

En gammel dame. Blond. Skumle brilleinnfatninger. Lav stemme. Hun smilte ikke.
– Hva kan jeg gjøre for deg?
Jeg var nervøs og forsøkte å si noe, uten å få det til. Trolig var jeg mer sjarmerende som gutt enn jeg er nå; hun smilte litt og slapp seg tilbake i stolen.
– Kanskje du vil lese litt… glad i bøker? Da er du kommet rett. Her er mange bøker, bare å velge og vrake.
Stemmen var lys og melodiøs. Munter diksjon. Jeg tenkte at hun er ikke så gammel likevel, kanskje yngre enn moren min og minst like pen.
Jeg husker ikke hva jeg svarte, men hun sa:
– Lånekort, unge mann. Det er det du skal ha.
Uten opphold fant hun frem et kort på størrelse med et spillkort. Hun spurte om navn, jeg sa det. Adresse? Jeg sa det. Bursdag? Jeg husket det.
Hun førte fyllepennen sin med rutinert eleganse. Holdt kortet opp foran seg og blåste på det. Viftet det rundt i luften.
– Sånn, sa hun og rakte meg kortet.
– Tusen takk, sa jeg.
– Nå er du en av oss.
– Hææ..
– Vet mor og far at du er her?
– Eeh.. nei.
– Du er en av oss.
– Javel, sa jeg og turte ikke følge opp.
Hun tok av seg brillene og ble enda penere. Hun fikserte meg, øynene hennes var blåklokkeblå og milde. Hun smilte og viste frem noen hvite tenner.
– Du er heldig med dagen. Ingen er her… ja, bortsett fra meg, men ikke bry deg om det. Jeg er ikke her.
– Hæææ..
– Jeg er her, men likevel ikke. Det er bare du.
– Ååå??
– Vel, det er ikke helt korrekt, sa hun ettertenksomt – utstudert, har jeg tenkt senere. Hun smilte og jeg tror jeg kunne skimte to jeksler uten amalgam.
Jeg husker ikke nøyaktig hva hun sa videre, husker ikke helt hva jeg sa, og jeg forsto ikke alle ordene hun brukte:
– Du har åpnet et nytt kapittel i livet ditt.
– Hææ..
Hun slo ut med den ene armen:
– Synes du det ser dødt og ødslig ut her? Bare støv og stillhet? Lagerbygning for gammel tremasse?
– Ehh..
– Du har nettopp entret en ny verden, full av liv. Det er mer liv her enn i Sirkus Arnardo. Ved første blikk ser det ikke slik ut, men sånn er det. Helt sant.
– Javel…
Hun smilte og monterte brillene på nesen. Smilet var borte.
– Ta deg god tid, det er lenge til stengetid … og husk at jeg ikke er her. Det er bare deg, sa hun og grep tak i en ny konvolutt, stor og brun. Hun bøyde seg over den. Fyllepennen danset…