Det vil seg slik at jeg skal møte en kvinne i dag. Jepp, en date. Hun sendte en e-post i går og foreslo å drikke kaffe, 16.00.. om det passet? Jeg svarte at det passer. Hun hadde i teksten også angitt møtested, en hybrid av café og konditori med c og delikatesser i disken – i sentrum av byen der hun bor og jeg bor.
Trolig et populært og tidsriktig sted. Jeg liker ikke slike etablissementer så godt, jeg gjør ikke det… føler meg ikke vel tilpass. Men det er da ikke så nøye, sa jeg til meg selv flere ganger før jeg tastet tilbake at tid og sted er greit.
Jeg vet ingenting om henne, bortsett fra at hun er av dansk opprinnelse og heter noe ganske vanlig som begynner på H. Hun heter ikke Hannah, men la oss kalle henne det. Hannah.
Synd å si at jeg ikke er litt nervøs. Som antydet vet jeg ingenting om henne, jeg har aldri sett henne, aldri snakket med henne, men hun er visst omtrent på min alder og har i Danmark en bror som har ei bikkje.

Hva utseende gjelder, er jeg henvist til fantasien. Hvordan ser danske kvinner ut? De er vel omtrent som norske å se til, er de ikke… kanskje litt lysere i teinten? Blond som en hveteåker, kanskje er hun det?
Ja, det kan tenkes, men hun kan også være mørk. Selvsagt kan hun være mørk, og håret kan være samlet i en uryddig og hastig arrangert oppsats som etterhånden siger ned og mister sin form, men finner en annen, som kan være like bra.
Hun kan være rødhåret. Ja, danske piker kan vel også ha rødt hår.. selvsagt kan de det. Jeg skal ikke si at jeg er spesielt betatt av kvinner med rødt hår.. nei, jeg skal ikke det, men jeg skal heller ikke si at jeg ikke er det.
Nåvel, utseendet er ikke alt, ikke på langt nær.. det er ihvertfall det jeg pleier si til meg selv når jeg tid om annen i vanvare påtreffer et speil, eller andre flater som gjengir meg, eller utsnitt.
Men bevegelser, det er noe annet. De er viktige. Ikke likegyldig hvordan kvinner står, går, sykler og løper. Men inni, eller ved siden av disse store bevegelsene, er de små, de man ikke får øye på hvis en ikke ser etter.
Det er de små bevegelsene som antyder sjelens beskaffenhet.. hvordan man holder en kaffekopp, hvordan reise seg fra et bord, hvordan halsen forvalter hodets bevegelsespotensial, sitter i en lenestol og leser i en bok, sprader over et badegulv på vei til dusjen, eller best av alt… når de glemmer at de er og bare er.
Men stemmen. Man kan bli forelsket i en stemme, det har jeg ihvertfall lest et sted. Jeg tror nesten det er sant. Noen er heldige og har stemme å ligne med et instrument, kanskje en gitar. Ja, en gitar… og alle vet at gitarer gir uendelige muligheter, fra rå rock til bittersøt fado.
Men dansk… nå kom jeg plutselig på at jeg ikke er så gla’ i dansk muntlighet, og klokken er 15.26. Faen med fett på.
Jeg liker harde konsonanter… jo hardere, desto bedre. Jeg liker sognemål. Men kanskje hun har annammet norsk talemåte, tilvendt seg en og annen røff konsonant i et festlig lag og uten at noen merket det tatt dem med seg hjem, øvet og terpet, skjerpet og filt bokstavene, helt til de var så kvasse at de –  fremført på rett frekvens og volum  – kunne laget rifter i blondegardiner og papirtapeter.
Jeg må snart dra avsted. Sekundene tikktakker og lager minutter og jeg holdt sannelig på å glemme latteren. Latter, ja. Min grandonkel Albert – som jeg nok vil si hadde litt erfaring med kvinner – pleide si til meg før han glemte sitt eget og sin hustrus navn:
“Blås i hva de sier og mener. Lytt, for faen. Lytt til latteren… det var slik jeg falt for din grandtante Tutta…”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da jeg var liten gutt, hadde jeg fem søyler i livet mitt: Mammas mat, fotball, lekser, bønn og erting av broren min.
Va’kke så farlig om mamma ikke lagde pannekaker hver dag, men jeg var en meget pliktoppfyllende tass som alltid gjorde lekser før jeg dro ut og spilte fotball med gutta, og jeg ba Fader Vår hver kveld før jeg sovnet.
Imidlertid hadde jeg i tillegg til denne prektigheten en mørk side, jeg hadde det… likte å leve litt farlig, ute på skråplanet.
Broren min var og er ennå seks å eldre enn jeg. Synd å si at han var veldig tolerant overfor mine ytringer og påfunn, og han gikk ikke av veien for litt vold når strategien min ikke lyktes: Erte, løpe som bare faen, finne mamma, stille meg opp bak henne med tohåndsgrep i skjørtet hennes og le rått.

Altså: Noen ganger fikk broen min tak i meg før jeg fikk tak i skjørtet til mamma, og da var det gjort.
Jeg husker moren min spurte:
– Kan du ikkje berre halde upp me’ med den ertinga, so slepp du juling?
Jeg grein og lo samtidig… og svarte:
– Jamen, mamma… jeg greier ikke la være. Det er så gøy.
En dag i mars ertet jeg broren min. Han tente som svartkrutt og jeg løp, tok trappen ned i tre sprang og rakk ikke å ta på meg gummistøvler. Ut på gaten. Jeg løp i snøsørpe til jeg var sikker på at jeg var trygg. Jeg ventet noen minutter før jeg returnerte. Jeg slapp juling. Broren min var fornøyd med at jeg var klissvåt.
Jeg forsto mammas argument og tenkte at jeg kanskje burde slutte med denne ertingen. Jeg prøvde, jeg gjorde det, men det var omtrent like lett som det er for heroinister å slutte med heroin.

Til slutt henvendte jeg meg til Gud. Etter Fader Vår en kveld forklarte jeg Ham at denne ertingen hadde omkostninger, men at jeg ikke kunne la være, og at jeg hadde grunn til å tro at livskvaliteten min trolig ville synke merkbart om jeg holdt opp. Hva mente Han? Gud svarte ikke, jeg tenkte at Han nok var opptatt med viktigere ting, eksempelvis de sultne barna i Afrika.
Videre tolket jeg Guds taushet som samtykke til videre erting og at han i det store og hele gikk god for denne praksisen. Jeg holdt stø kurs. Det vanket noen kilevinker, men det var verdt det.
Lykken er en lettantennelig bror. Men så gikk årene, og broren min flyttet ut og ertingen stoppet av seg selv. Mange kjedelige år. Tapt tid, gjengrodde stier. Jeg fant aldri igjen noen som var så artig å erte som broren min.
Men så kom paragraf 185 i Straffeloven, skrevet og formulert spesielt med tanke på å hindre at noen fornærmer muslimer. For det er jo nesten ingen i hele verden som blir så lett fornærmet som muslimer – omtrent som broren min i 1969.
Men det er en forskjell. Broen min ga meg litt bank, mange muslimer vil jo helst drepe, men de kan også henvise til paragraf 185, hevde seg krenket og ringeaktet fordi noen har tullet litt med den avsindig tåpelige religionen deres og kanskje i tillegg rablet sammen en uærbødig tegning av profeten Muhammed – med, eller uten ereksjon. Det kan ende med tre år i spjeldet.
Nå har imidlertid noen laget et opprop med oppfordring til avvikling av paragrafen, også benevnt “rasismeparagrafen”.
Det skjønner jeg godt, det er en overflødig lovtekst, ganske ullen og litt tøysete, men det er jo artig å ha den, den skaper litt spenning.. for man skal passe seg litt; ingen andre lovparagrafer har flere voktere, deriblant nidkjære Rune Berglund Steen, lederen i Antirasistisk senter… han med det tøffe skjegget.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Min eneste venninne i hele verden, vemodig vakre Gitte, ringte i går kveld. Ettersom jeg hadde drukket nesten ei hel flaske gin tilsatt ørlite grann tonic, gadd jeg løfte telefonen:
– Næmenærredenjenta…
– Jepp, jeg bare måtte ringe.
– Ååååå… noe nytt, harru pælma ut tullebukken du bor sammen med?
– Nei, men jeg jobber med saken.
– Du har slanket hoftekammene, fått vekk de 745 grammene du var besatt av?
– Forlengst.
– Du har redusert alkoholinntaket til fem dager ukentlig?
– Nix, jeg var ute med jentene i går kveld.
– Jeg gir opp.
– Du kjenner Wenche?
– Bare av svevende omtale.
– Hun sier hun tror hun er blitt polyamorøs.
– Men har ikke hun alltid vært ei tøyte?

– Spot on. Det var akkurat det jeg plumpet ut med, og da ble det litt trykket stemning. Men jeg kunne ikke la være. Jeg lo så jeg holdt på å dævve. Wenche ble sur, og de andre jentene prøvde å holde maska.
– Når fant hun ut at hun var blitt sånn… polyamorøs?
– Da hun røyk på en fyr i anledning sommerfesten på jobben hennes. Saken er at hun er forelsket, denne fyren er visstnok veldig spennende og driver med alternativmedisin på si’.
– Men er ikke Wenche gift?
– Joda, men hun sier at hun er like glad i begge to, og at hun er så proppfull av kjærlighet at det renner helt over.. nok til minst to menn.
– Hehehe…
– Menn som er rundbrennere, gidder ikke pynte seg med ord, men damer er damer… og noen av oss foretrekker å kalle en spade for innretning tilvirket med tanke på forflytning av masse fra et sted til annet. Wenche er bare ei kåt dame i overgangsalderen som liker sammensatte fremmedord egnet til å sminke sannheten.
– Er mannen hennes orientert. Hva sier han?
– Han er jo bare en tusseladd med bløte ryggknokler, og han er visst på gli’, det vil vel si at han nesten dør av sjalusi, men han later sikkert som om han har det helt fint..
– Du slette tid.
– Hun har snakket med ham om at hun bør dele seg noenlunde likt, ettersom hun elsker disse mennene omtrent like mye. Fire dager hjemme og resten av uken hos den nye, spennende mannen. Ungene er jo store og over alle hauger.
– Saft suse…
– Jeg prøvde lenge å ikke le, men greide ikke holde tilbake da hun på et slags tåkete og liksomelevert newage-språk begynte å snakke om kompersjon, aldri hørt om det, men det kan visst oversettes til lykkemedfølelse.
– Hva er det?
– Lykke som genereres av at man skjønner og erkjenner at den man er gla’ i har det veldig fint og er lykkelig sammen med en person som er veldig gla’ i den man er gla’ i.
– Hæææ…
– En forloren og oppkonstruert lykke av svært teoretisk art. Like lett å forstå som kvantefysikk.
– Eehh…
– Jeg kan godt kalle en spade en spade.
– Gjør det, Gitte.
– Lykkemedfølelse er den lykken Wenches mann skal føle når kona hans er borte og blir rundpult hele natta av en, eller annen fyr han kjenner av hastig omtale…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg oppdaget den en tidlig morgen. Den lå helt i ro og dro seg i morgensola. Vipera berus. Oppkveilet og sikksakk-mønstret. Ikke midt på tunet, men blant noen steiner i periferien. Etter fargene å dømme en herrehoggorm, en ganske drøy rugg. Siden hoggormer har dårlig hørsel og har stor tro på sin naturlige kamuflasje, registrerte den ikke meg. Den var nok mer opptatt av å akkumulere varme med sikte på rørlighet tilstrekkelig for vanlige ormesysler utover dagen.
Jeg lot den ligge, oppsøkte fluktstolen min for å drikke morgenkaffe og innlede litt saksbehandling: Hva skal jeg gjøre med den ubudne gjesten?

Mormoren min hadde nok anbefalt øyeblikkelig avlivning ved hesjestaur, eller annet egnet slagvåpen, men jeg slo det fra meg. Hoggormen er jo fredet.
To alternativer:
1. La den være.
2. Utvisning.
Jeg må si at jeg i utgangspunktet var betatt av alternativ 1. Fint og raust og inkluderende. Men kanskje litt naivt. Jeg hadde jo ikke noe garanti for at den ville holde seg på sitt lille område og ikke slange seg omkring på tunet og kanskje bite meg i leggen en vakker dag. Mye ståk og ståhei, kanskje legevakt og greier.. og det gjør visst litt vondt å få sånne hoggormbitt, og noen dør av det.
Hva om jeg bruker gummistøvler, eller de tykke lærstøvlene mine? Da vil jeg være trygg, men hva med varme sommerdager, da liker jeg å gå omkring barbent, eller med joggesko – og de dekker ikke anklene engang.
Assimilering var naturligvis utelukket. Det kokte ned til i hvilket monn jeg var villig til å strekke meg med sikte på integrering. Saktmodig og troskyldig som jeg er, tenkte jeg at denne ormen kanskje kunne være villig til å jenke seg litt, tilpasse seg og ja.. oppføre seg som folk.
Jeg var litt bakfull, men etter noen sekunders grundig ettertanke kunne jeg ikke la være å le av meg selv. Integrere en giftslange… hehehehe… oppføre seg som folk… jeg måtte le igjen.
Nåvel, saksbehandling i helt privat sektor kan ta tid. Jeg besluttet å la ormen være, se det hele an litt, til morgenen etter. Kanskje den ville begi seg på reisefot.
Dagen etter sto jeg opp sammen med sola. Jeg tilvirket kaffe og rigget meg til under epletreet med et par croissanter fra dagen før og litt vaniljeis attpå. Jeg tok meg god tid og hygget meg med å se på svalene som fløy omkring i luften og og lagde fine lyder.
Temperaturen økte jevnt og trutt, og jeg tenkte at nå er kanskje også hoggormen våken. Jeg avsluttet saksbehandlingen og gjorde et vedtak: Utvisning, uten ankemulighet.
Ormen lå på samme sted, oppkveilet som dagen før. Vel, da er det bare å effektuere vedtaket. Jeg hentet en oransje plastbøtte og mormors gamle spaserstokk.
Jeg smøg innpå, hektet spaserstokkhåndtaket rundt slangen og vippet den til meg, ut på det grønne, kortklipte gresset. Jeg la bøtta ned og feide den inn, vippet opp bøtta slik at ormen ikke ante annet enn blå himmel og en og annen skydott.
Den var svært aggressiv, og da jeg pirket borti den med mormors stokk, hveste den som en katt og åpnet kjeften på vidt gap. Av blikket kunne jeg se at dens aller høyeste ønske var bite meg i armen, presse inn hele sitt giftreservoar og drepe meg ettertrykkelig.

Jeg har for vane å gi eventyrskikkelsers navn til de jeg ikke kjenner navnene til. Jeg bestemte meg for Ali Baba.
– Så så, Ali… slapp av litt nå. Du må dempe deg litt, jeg synes ikke no’ om den voldelige stilen din.
Men det er ikke så lett å snakke hoggiser til sans og samling. Nei, det er ikke det, og det styrket min overbevisning om vedtakets berettigelse.
Jeg kunne ikke motstå fristelsen til å erte den litt mer. Den hugg tak i mormors stokk, men treverket var allerede dødt.
– Ro deg ned, du skal bare ut på en reise, helt gratis.
Så gikk vi, da. Jeg svingte litt på bøtta for hvert skritt, slik at sentrifugalkraften holdt Ali plass.
Ikke så langt avsted fant jeg et tørt, sandete og steinete sted.
– Dette er bra for deg, sa jeg og satte ned bøtta, vippet den på siden.
Jeg pirket litt i Ali. Han hveste og var svært gretten. Ali buktet seg avsted, geipet med splittet tunge og ble borte bak en stein…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ettersom jeg er hvit mann med kortere restlevetid enn foreløpig levetid, føler jeg meg litt på utsiden og bakenfor borte. Men jeg er tidvis løsningsorientert og har tenkt litt over hva som kan gjøres for å bøte på dette. Jeg spurte meg selv: Hvem høster mest oppmerksomhet, aktelse, respekt, empati og sympati i vårt samfunn? Etter knapt to sekunders tenketid: Muslimer, homofile og kvinner i alle aldre.
Ok, tenkte jeg… det er for sent å bli kvinne, og jeg vet ikke om jeg har så lyst til det heller.. mye styr.. og jeg ville jo blitt en dame i overgangsalderen, og det vil jeg ikke.. dessuten har jeg ikke no’ greie på sminke og sånn, jeg hater kikerter, linser og cesarsalat og orker ikke SPA, yoga og astrologi.
Homo og muslim? I teorien helt uslåelig kombinasjon, men svært kinkig. Muslimer hater homofile nesten like mye som de hater jøder og vil helst sage hodet av dem med sløv baufil.
Men hva om jeg vekselvis er homofil, tids- og situasjonsbestemt… det må vel kunne la seg realisere?
Å gi inntrykk av homoseksualitet bør være grei skuring, jeg bare skaffer meg et regnbuefagg, heiser det i til topps i flaggstanga mi og lar det henge i ukevis i all slags vær.  Da vil alle naboer tenkte at nå er Dølo blitt homo, og det er helt greit.

Alle kommer innom og vil vise støtte og sympati, og jeg serverer urtete og scones som jeg hevder å ha bakt selv. Etterhvert blir jeg gatas helt og omtalt som “modig og tøff” og nabofruen vil kanskje invitere til ettermiddagste og en liten prat om hennes nye gardiner.
Dette vil spre seg som bare faen, og etterhvert vil alle vite at jeg har forlatt skapet og blitt skikkelig homo, og alle vil sende meg søte SMSer  proppfulle av hjerter og smilefjes og sånn.
Selvsagt må jeg slutte å kjøre fort med motorsykkelen min (best å parkere den innerst i garasjen), og jeg må forøvrig legge om stilen litt… mer fargerike klær og en logoped vil sikkert lære meg å lespe litt, og en fysioterapeut kan sikkert hjelpe meg med justering av ganglaget, slik at jeg blir trangere i skjæret… og jeg må selvsagt late som jeg tar avstand fra kosthold som inkluderer rødt kjøtt, og jeg må slutte med å sitte i en fluktstol i hagen min og drikke en sixpack øl på styrten mens jeg raper og fiser.
Mange vil nok være spent på når jeg får meg kjæreste, og de fleste vil nok være først til å gratulere meg når jeg dukker opp med en hundreogfemtikilos skinkerytter med helskjegg og cowboystøvler med sporer.
Det skjer aldri og jeg bortforklarer det med “dette kjærestegreiene er sååå komplisert og vanskelig, altså”, men jeg vil selvsagt lyve om at jeg går i Pride-toget og benytte alle anledninger til å snakke nedsettende om barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad, som nekter å gå i tog.

Å bli muslim er en smal sak. Det er bare å la skjegget gro, påføre seg brun skokrem, late som om man aldri har hatt humoristisk sans, kle seg i rare klær, rope allahu akhbar, takbir og insha allah, død over Amerika og bli skikkelig grinete hver gang noen snakker om ytringsfrihet.
Men det gjelder å holde tunga rett i munnen og verne om dobbeltspillet.
Ingen i de muslimske miljøet må få vite at jeg er homofil, for da er det.. ja, da er jeg heldig om jeg får velge mellom en nyslipt sabel og utkasting fra byens aller høyeste bygning – uten fallskjerm.
Nåvel, noen sjanser får man ta i livet, med sikte på å gjøre det bedre…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I morgen er det ett år siden Tore Sandberg innleverte gjenopptagelsesbegjæring i Orderud-saken, på vegne av Veronica og Per Orderud. Tre dager senere ledet Sandberg i sakens anledning pressekonferanse på Orderud gård, inne på låven, flankert av sine to oppdragsgivere.
Det ville seg nemlig slik, fikk alle vite, at Veronica i fengselet hadde kommet i snakk med en drapsdømt mann som mente å kjenne identiteten til den egentlige drapsmannen, som skjøt ellevilt rundt seg i kårboligen natt til pinseaften 1999 og gjorde seg til seriemorder i løpet av noen få minutter.
Til de fremmøtte journalistene sa Sandberg at han kjente denne mannens identitet, og at han kanskje senere på sommeren ville avsløre den. Men siden har ingen hørt noe særlig mer, hverken fra Sandberg, eller det drapsdømte Orderud-paret. Ikke et knyst om gjenopptagelse. Ingenting.
Hvorfor har ingen hørt no’ fra Sandberg i det siste? Fordi han skjønner at gjenopptagelsesbegjæringen ikke holder til ny straffesak? Men det er ikke så farlig, han har ikke gjort jobben gratis…. og Per og Veronica har sikkert ikke noe imot at noen hist og andre der tror at ingen begjærer gjenopptagelse av straffesak med mindre man er uskyldig, eller gjør man det? Ikke godt å si, men Per og Veronica har sonet fengselsstraff og risikerer ikke mer av det slaget.
Er Orderud-saken et avsluttet kapittel, får vi aldri vite hvem som drepte Pers gamle foreldre og søster? Veronica er ihvertfall uskyldig, det sa hun klart og tydelig i anledning pressekonferansen 25. juni ifjor:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Muslimer og andre som liker å emballere hodet i tekstiler mener at lover og regler om utstedelse av pass er diskriminerende og ondsinnet angrep på religionsfrihet og derigjennom innmari rasistisk. Det er nemlig slik at gjeldende regelverk foreskriver passbilde eksponert slik at ørene synes. Meningen med passbilder er at de skal gi best mulig gjengivelse at passinnehaverens utseende, og ører er visstnok like identitetssikre som fingeravtrykk.
Mange muslimer har såvidt overlevd nærhet til selvmordsbombere som i tettbygd strøk har detonert hjemmelaget sprengstoff iblandet rustne spikere, skruer, muttere, gamle tennplugger og biffbestikk. Hvis man har store ører (mange muslimer har det), er sjansen stor for at de etter en slik eksplosjon blir ganske fillete og hullete.

Har man vært så uheldig å miste ørene, har man kanskje måttet tilpasse og montere øreproteser… eller løsøre, som noen benevner det, og det vil jo være prima id-markør høyt verdsatt ved alle passkontorer i hele verden.
Noen vil hevde at dette er et nokså søkt eksempel, men la oss si at Minnie Mus vil ut og reise og rett i forveien er blitt muslim, til irritasjon for Mikke som liker at Minnie går omkring med kort kjole som ikke dekker noe særlig og gir ham dagstadig adgang til hennes truseløse og sikkert svært fuktige musemus.

Så går hun til passkontoret med subbesid chador og hijab stramt knyttet rundt hodet. Alle skjønner at det blir helt galt, det er jo ørene som er Minnies signatur.
Ingen passkontrollør vil kjenne henne igjen om hun tar av seg hijaben, og det kan jo skje hvis hun plutselig ikke gidder være muslim mer, men heller ei slik gla’tøyte hun var før, med lårkort kjole, utildekket kjønnsorgan, horesminke og lummert soveromsblikk i retning vekselvis Mikke, Langbein, Spøkelseskladden og politimester Fiks.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg hadde slik uendelig griseflaks her om dagen at jeg påtraff en utedo. Vel, flaks og flaks… jeg har sittet på den mange ganger før.

Da jeg var barn, fantes ikke annet alternativ. Mormor hadde utedass og ferdig med det. Hun satt på den dassen til hun var 80 år. Da fikk hun vanndo.
To hull, med ulike diametre. Det til venstre er for store damer med store rumper.

Som barn brukte jeg det til høyre, det gjør jeg ennå. Jeg må ikke gå på den dassen, men jeg vil… det gir en helt annen dofølelse enn å sitte på Porsgrunn-porselen med beina på lunkne fliser, især når været er fint og svalene synger og flyr omkring og humlene suser og bekken klukker så stille og diskré at man ikke tror den er der den er.

Utsikten er ikke mye å skryte av, for det meste luft med blå, eller grå bakgrunn. Når man er lei utsikten, kan man dreie hodet til høyre og ta en titt på kronprinsesse Märtha, som var så uheldig å dø allerede i 1954 og gjorde kong Olav til enkemann. Pen dame.
Man skal jo pynte opp på en utedass, gjøre det litt hyggelig. Kronprinsessen har hengt her mange år nå. Hun ser alvorlig ut, ikke streng… bare verdig.

Hun gikk nok aldri på utedass. Det var nok vann og avløp både på Skaugum og på Slottet. Man får anta det. Allikevel passer hun her, synes jeg… og hun representerer litt norgeshistorie, og mange har lurt på hvor gode venner hun og president Franklin D. Roosevelt var under krigen – mens Olav var i England. Vel, det vet kanskje ingen noe om, og ungene var små og la seg tidlig.
Slike små betraktninger utleder andre tanker, og tiden løper som ville hester over alle hauger, og man tenker ikke så mye på hvordan ens bakende tar seg ut fra undersiden:
Et hull i treverk, hvorigjennom rumpe med endetarmsmuskulatur som utvider seg og slipper ut brune kladeiser som hengir seg til tyngdekraften, faller innpå to meter og lander bløtt.. kanskje på den bæsjen jeg slapp ut i går.
Nåvel, da er det bare å snurpe igjen og tørke – grundig og presist. Ikke til å unngå at en odør stiger opp fra den cirka 35 grader varme materien som nå er aftensmat for fluer og andre små kryp som synes bæsj er snadder.
Vel vel, jeg pleier alltid koste på meg et blikk ned og si adjø før jeg legger på lokket.. ja, jeg gjør det. Morna, bæsjen… morna.

Min gode venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg var mellom to bokser bayer, hadde jeg tid til å løfte telefonen:
– Er det den karen… bra med deg, Ralf?
– Jada, men jeg har tenkt litt.
– Fantastisk…
– Hør her.. denne Ludvigsen.
– Ja..
– Har du tenkt på at Svein Ludvigsen kanskje er Norges mest misforståtte mann?
– Ehhh… nei.
– Det kan godt tenkes. Kanskje det er slik at han bare ville hjelpe til med integrering, slik at de tre asylsøkerne kunne komme kjapt inn i det norske samfunnet… lære norsk, få jobb, omgås nordmenn, lære seg å gå på ski, spise fårikål og svineribbe, delta på julebord og drikke seg fulle.

– Jeg lytter.
– Ludvigsen kan ha tenkt sånn: Her i Norge er homofili grei skuring, ikke bare det.. det er noe flott og veldig fint, homofile kan gifte seg og skaffe seg barn, gå i Pride-tog og kaste kondomer, dildoer og brukte tangatruser langt opp i juniværet. Den eneste som kvier seg for å ta Pride-toget, er barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad. Han er en dørgende kjedelig gledesdreper, men det er ikke jeg… jeg er en real friskus, har nok Ludvigsen tenkt.
– Vel..
– Han har sikkert tenkt at han – til tross for kone hjemme på Sommarøy – er litt betatt av unge, nakne menn, og at denne interessen er et aktivum som han kan bruke i personlige og bærekraftige integreringstiltak.
– Tja…
– Han har slått to fluer i en smekk, så å si.. men så ble det litt klabb og babb, disse gutta forsto kanskje ikke integreringskonseptet til Ludvigsen… ja, det kan ha vært språkproblemer, lavt utdannelsesnivå, fordommer og sånn.
– Hmmm…

– Kanskje noen kulturforskjeller, også. Disse karene kommer kanskje fra land der homofili er forbudt og medfører dødsstraff.
– Ja, jo…
– Men her i Norge er homofili likestilt med heterofili og vel så det. I fjor arrangerte barnehager Pride-tog for to- og treåringer, og nå har rektor lansert et prosjekt hun kaller Barn av regnbuen. Hun har bestilt 100 homoflagg og bedt oss lærere arrangere regnbuetog…

Jeg hørte en eksplosjon, en ganske kraftig en. Jeg var på vei ut fra en matbutikk i Åmot, Vinje i Vest-Telemark. Jeg hadde stoppet der, på vei sørover til nabokommunen Tokke.
Kan ikke si annet enn at jeg skvatt litt. Min enkle hjerne koblet øyeblikkelig sammen smellet og muslimsk populasjon i Vinje. På vei bort til bilen min påtraff jeg en en eldre kar med stokk. Jeg stoppet ham og spurte:
– Høt æ detta, æ det muslimane som æ misnøgde med nøkø og sprengjer seg sjave og are fokk fleire hundre meter uppi lufta?
Den gamle mannen, som sikkert husker maidagene i Vinje i 1940 som det var i forgårs, flirte litt og sa:
– Neidå, det æ berre liti grandi vegarbei’ på E-134 hera burti. Du træng ikkje vera rædde.
Jeg ble litt beroliget, men fortet meg bort til bilen, vred om tenningen, satte den øyeblikkelig i gir og ga gass sørover – ut av Vinje kommune.

Jeg tenkte ikke mer på dette før jeg i går leste en sak i Vårt Land under tittelen:
VERDENS FØRSTE NYNORSK-MOSKÉ
Ingress:
Den muslimske forsamlingen i Vinje i Telemark er den første av sin sort: Her snakker imamen vinjemål og forkynner islams lære på nynorsk.
Særlig, tenkte jeg. Jeg tror det når jeg hører det. Jeg studerte et gruppebilde innledningsvis i teksten: 12 personer (fem brune, sju hvite) hvorav bare tre nevnt i bildeteksten – menighetsleder Hassan Samahle, sogneprest Tor Eivind Erikstein og biskop Stein Reinertsen. Er imamen på bildet? Kan det være han med oransje hår, som ser litt skummel ut?
Jeg ringte journalisten som skrev saken, men hun hadde aldri snakket med imamen som snakker vinjemål, aldri sett ham, kjente ikke navnet hans.
Jeg ringte sokneprest Erikstein, som heller ikke kjente imamens identitet. Han hadde såvidt snakket med imamen og hadde ikke inntrykk av at han behersket norsk i nevneverdig grad, følgelig ei heller vinjemål.
Jeg fikk kontakt med biskop Reinertsen, som sa at imamen er nummer to fra venstre på angjeldende bilde, har oransje hår og ikke snakker  norsk.
Men jeg kunne ikke utelukke at imamen er et fabelfantastisk språkgeni og har lært seg norsk og vinjemål i løpet av det siste døgnet. Jeg ringte Salahme, forstanderen i den muslimske menigheten i Vinje. Han sa at imamens navn er Muhammed Tamim. Jeg spurte etter telefonnummeret hans, hvortil Salahme sa at det kunne jeg få oversendt via SMS – forutsatt at imamen gikk med på det.
Jeg fikk aldri noen SMS fra Salahme. Tamims telefonnummer er ikke oppført på 1881. Jeg ringte assisterende rådmann og integreringsansvarlig Anders Sandvik i Vinje kommune. Han tok ikke telefonen, men ringte tilbake og sa at skulle prøve å skaffe imamens telefonnummer.
Assisterende rådmann Sandvik er en mann som leverer. Han sendte en sms med imamens telefonnummer.
Jeg ringte Muhammed Tamim. Han lo ganske høyt da jeg spurte om han var imam i Vinje, for det var han ikke. Hvem er imam i Vinje, da? Det var Tamim litt usikker på. Underlig, du som er menighetsleder burde vite hvem som er imam i menigheten din, sa jeg til Tamim og nevnte at alle tror han er imamen i Vinje. Hvis ikke du er imam, Tamim… hvem er da imamen? Tamim, som altså ikke er imam, sa at imamen er Ali, eller sheikh Omar. Ikkeamim Tamim hadde ikke telefonnummeret til sjeik Omar, men jeg fikk nummeret til Ali, som i tillegg heter Abdi Muhammed. Jeg ringte ham og spurte om han er imamen i Vinje.
Jeg er ikke imam, sa Ali. Hvem er imamen, da, spurte jeg. Det er sjeik Omar fra Somalia som er imam, sa Ali. Har han oransje hår, spurte jeg. Ja, sa Ali. Snakker han norsk? Nei, sa Ali.
Har du telefonnummeret hans, spurte jeg. Han er på ferie, sa Ali. Hvor, spurte jeg. Men det visste ikke Ali. Blir imamen lenge borte? Vet ikke, sa Ali. Kanskje han er på Gjøvik og besøker søskenbarnet sitt, resonnerte jeg… for æille har et syskenbån på Gjøvik.

Veldig synd at imam sjeik Omar er bortreist, ikke kan norsk og følgelig ei heller behersker vinjemål. For jeg hadde håpet han kunne snakke bred dialekt og kanskje synge litt for meg:
Å hei, å hå, det fær så gå
Eg tregar meste på Tulla,
for ho var krulla i ulla
.. og straks etter redegjøre for hvor langt han er kommet i arbeidet nevnt i Vårt Land:
“Verdens første og eneste nynorske, muslimske forsamlingshus har som sitt fremste mål å oversette koranen til nynorsk.”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt